Meny:
|
Ting og tang . . .til ettertanke
3 herlige jenter i vinden; Arja, Mohkki og Villemo
:-) :-) :-) :-) DEN RETTE VEI - ein god historie ;-) ;-) ;-)
En mann og hunden hans kom gående langs en vei. Mannen gikk og beundret omgivelsene da det plutselig gikk opp for ham at han hadde dødd natten før.
Han husket klart og tydelig at hunden som gikk ved hans side hadde dødd for flere år siden . Han begynte å fundere på hvor veien ville føre dem.
Etter en stund kom de til en høy hvit steinvegg som gikk langs den ene siden av veien. Veggen var laget av den fineste marmor. På toppen av en lang åsrygg var veggen brutt med en høy portal som glødet i sollyset. Mannen gikk av veien, og opp en brolagt sti som førte til buegangen. Der var det en port av perlemor, og innenfor kunne han skimte en sti som ledet til en ny port av ren gull.
Mannen og hunden gikk mot porten, og da han kom nærmere så han at ved den ene siden av porten satt det en mann ved et lite bord.
Da han kom nær nok sa han: "Unnskyld meg min herre, men hvor er vi?"
"Dette er Himmelen, " fikk han fikk til svar.
"Utrolig! Du skulle vel ikke ha litt vann å avse?" spurte mannen som kjente seg litt tørst.
"Selvfølgelig min gode mann, kom bare inn så skal jeg få servert deg litt isvann."
Mannen ved porten gjorde en håndbevegelse og porten begynte å åpne seg. Mannen som hadde gått den lange veien pekte på hunden sin og sa: "Kan min venn også komme inn?"
"Beklager, men vi slipper ikke inn kjæledyr", var svaret han fikk.
Mannen tenkte seg om et lite øyeblikk, snudde, og gikk tilbake til veien. Han fortsatte på den veien han hadde gått på sammen med sin hund. De gikk en lang stund og kom til slutt til en annen åsrygg. En skitten sølete vei førte opp til en åpen gårdsgrind som så ut som den aldri hadde vært lukket. Det var ikke noe gjerde der heller, og bakenfor var det grønne enger. Da han nærmet seg porten så han en mann innenfor som lente seg mot et tre mens han leste en bok.
"Unnskyld meg!" ropte han til bokleseren, "har du noe vann å avse?"
"Ja selvfølgelig, det er en vannpumpe rett der borte". Han pekte over til den andre siden av den grønne engen, "kom inn!"
"Hva med min venn?" sa mannen og klappet hunden på hodet.
"Det skal stå en bolle ved pumpen", svarte bokleseren.
De gikk gjennom porten, over den store engen, og ved en gammel håndpumpe sto det en bolle. Mannen fylte bollen og ga den til hunden sin, og drakk seg selv utørst.
Da de var ferdig, gikk han og hunden tilbake til mannen som fremdeles sto ved treet og leste. "Hva kaller du denne plassen?" spurte mannen.
"Dette er Himmelen, " fikk han til svar.
"Hmm, dette er forvirrende", kommenterte mannen – "for en annen lenger nede i veien sa at det var Himmelen!"
"Å, du mener den plassen med gull, brostein og den flotte porten? Å nei, det er Helvete det!" svarte han under treet.
"Men blir du ikke sint når de misbruker navnet på den måten?" kom det fra mannen.
"Nei, jeg kan forstå at du tror det, men vi er bare glad for at de siler ut mennesker som er villige til å forlate sin beste venn for et glass vann."
Villemo er på besøk hos Nikki og leiker fille-tikken.
ET SYLTETØYGLASS OG TO KOPPER KAFFE
Når tingene i ditt liv virker nesten uoverkommelige, og når 24 timer i døgnet ikke er nok, så husk historien om syltetøyglasset og de to koppene med kaffe.
En professor stod foran sin klasse med filosofistudenter og hadde noen ting foran seg. Da timen begynte, tok han uten å si et ord, et meget stort tomt syltetøyglass fram og begynte å fylle det med golfballer. Da han hadde gjort det, spurte han klassen om glasset var fullt. Alle var enige om at glasset nå var fullt.
Så tok professoren fram en eske med småstein og begynte å helle dem ned i glasset. Han ristet glasset lett slik at småsteinene fordelte seg mellom golfballene. Deretter spurte han igjen studentene om glasset var fullt. De var enige i at glasset var fullt.
Deretter tok professoren opp en eske med sand og begynte å helle den opp i glasset. Sanden fylte naturligvis de resterende hulrommene i glasset. Igjen spurte han om det var fullt. Klassen svarte enstemmig ja.
Til slutt tok professoren to kopper kaffe og helte dem begge ned i glasset. Hulrommet som var mellom sandkornene, ble nå effektivt fylt. Studentene lo.
”Nåvel” sa professoren da latteren hadde stilnet av. ”Jeg vil at du skal forestille deg at dette glasset representerer livet ditt. Golfballene er de viktige tingene i livet ditt – din familie, dine barn, din helse, din hund, dine venner og det du virkelig brenner for i livet – og hvis du mistet alt annet og bare har disse tingene igjen ville livet fortsatt være meningsfullt.”
Småsteinene er de andre tingene som betyr noe for deg som for eksempel jobben din, huset ditt og bilen din. Sanden er alt det andre – det som ikke betyr så mye.
”Hvis du putter sanden oppi glasset først,” fortsatte professoren, ” så blir det ikke plass til verken småstein eller golfballer. Det samme gjelder for livet ditt. Hvis du bruker all din tid og energi på småtingene, så vil du ikke ha plass til de tingene som er så viktige for deg.”
”Vær oppmerksom på det som er viktig for at du skal være lykkelig i livet. Lek med barna dine. Gå en tur med hunden. Ta deg tid til en helsesjekk. Ta din partner med ut på middag. Ta deg tid til hobbyen din. Det vil alltid være tid til å gjøre rent i huset og kaste søppelet. Ta vare på golfballene først, de tingene som virkelig betyr noe for deg. Finn ut hva du vil prioritere – resten er bare sand.”
En av studentene rakk opp hånden og spurte hva kaffen representerte. Professoren smilte – ”Jeg er glad du spurte om det. Det er for å vise at uansett hvor travelt du har det, så vil det alltid være tid til et par kopper kaffe med en venn.”
Ukjent forfatter
ANNES HUNDELIV
Som leserne av PETLIFE kanskje vet, har jeg hund. Vel, jeg har en hundeflokk, og hele banden er høyt elsket. Ikke én av dem kan unnværes. Men noen ganger kan det være litt vanskelig å være eier av flere hunder, skjønt på en helt annen måte enn man kanskje skulle tro.
Det å være eier av opptil flere hunder medfører nemlig at en stor del av omgivelsene ganske sikkert betrakter en som mildest talt merkelig. Det vil si, så lenge jeg lar være å fortelle folk om omfanget av hundeholdet mitt, går det ganske greit. Men, men, men – det hjertet er fullt av, osv. – og så dukker problemene opp.
En typisk situasjon hvor man bør manøvrere forsiktig, er i selskapslivet.
Når man sitter på en fest eller i en større middag med en forholdsvis ukjent bordkavaler, er hva man driver med på fritiden et yndet samtaleemne.
Man kan selvfølgelig forsøke å holde seg til bordkavalerens hobby, men før eller senere treffer emnet som en bumerang, og man forventes å avsløre hva man selv sysler med på fritiden.
Klok av tidligere erfaringer hvisker man ned i tallerkenen at man på fritiden er veldig opptatt av hunder. Dette fører med stor sikkerhet til spørsmålet om hvor mange hunder man har. Her kan man like godt rette seg opp i ryggen og innrømme at man faktisk har en større hundeflokk gående fritt i hjemmet. Denne opplysningen resulterer alltid i en kraftig reaksjon fra bordkavaleren. Hevede øyenbryn, store øyne og et brøl som vanligvis får resten av selskapet til å bli tause, er den typiske reaksjonen.
I samme sekund som det hersker den totale stillhet rundt bordet, pleier den typiske bordkavaler å følge opp med et: “Hvor mange hunder sa du at du har?” Jeg gjentar spakt antallet, og her bryter så de andre gjestene inn.
Forargede snøft, bebreidende blikk, hoderysting og en rekke “Du store” pleier å være faste ingredienser på dette tidspunkt. Så kommer det klassiske spørsmålet. “Er de, hundene altså, inne i huset – i møblene og sånn?” (Dette spørsmålet stilles alltid av en kvinnelig gjest.)
“Ja, det er de.”“Hva i all verden skal du med dem?” (Her er spørsmålsstilleren alltid en mann)
“Jeg liker å ha dem rundt meg”, forsøker jeg. Trykkende, misbilligende taushet, inntil de – også obligatoriske – spørsmålene kommer om hvorfor jeg ikke driver med fallskjermhopping, har en modelljernbane, samler på frimerker, dyrker roser eller andre tilsvarende innlysende interessante og – framfor alt – normale hobbyer.
Her pleier vertinnen, som altså kjenner meg og allikevel har invitert meg, å gripe inn med en bemerkning om et eller annet som kan lede samtalen et annet sted. Det er imidlertid enda for tidlig å slappe av – erfaring har lært meg at bordkavaleren etter 5–10 minutter med usvikelig sikkerhet vender tilbake til mitt lite måteholdne hundehold.
Det er nemlig ett spørsmål som folk åpenbart alltid føler seg kallet til å stille.
Så etter en stund kan man være sikker på at bordkavaleren fester et gjennomborende blikk på en og sier “Sover hundene dine i sengen også?”
Da bør man nøye overveie svaret. Et nei betyr at man fremdeles har en rimelig sjanse til å få en normal, selskapelig kveld ut av det. Et ja – og man er ferdig som balldronning for den kvelden.
Av og til tas beslutningen for en, som på en fest der bordkavaleren i forlengelsen av spørsmålet tilføyde: “Ja, jeg spør bare, for det kan jo være helseskadelig å ha hunder i sengen.”
“Du har helt rett – det er definitivt helseskadelig”, kunne jeg svare, helt i overensstemmelse med sannheten.
Et lettet uttrykk bredde seg over mannens ansikt – et “godt, kvinnen har tross alt bevart et grann av fornuft”-uttrykk.
Han sa høyt: “Så, du har dem ikke i sengen, altså.”
“Jo da,” svarte jeg vennlig. “De hundene som har lyst til det, sover i sengen.”
“Men du sa akkurat at det var helsefarlig,” kom det en anelse desorientert.
“Det er det sannelig også”, fortsatte jeg, og forklarte hvordan jeg en gang forstuet tre fingre da en av hundene strakte seg, og sendte meg rett utover sengekanten.
Det var da bordkavaleren min denne kvelden definitivt ga opp et hvert forsøk på samtale med meg og snudde seg mot damen på sin andre side.
Og jeg – tja, jeg kan bare håpe at jeg gjør meg bedre som hundeeier enn på bonede gulv.
Av Anne Egede
ENDÅ EIN HISTORIE TIL ETTERTANKE . . . .
Thomas er den typen du elsker å hate.
Han er alltid i godt humør og har alltid noe positivt å si.
Når noen spurte ham hvordan han hadde det, svarte han:
"Hvis jeg hadde det bedre ville jeg vært tvillinger".
Han er en naturlig inspirator.
Hvis en av de ansatte hadde en dårlig dag, var Thomas der og fortalte den
ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen.
Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Thomas og
spurte ham:
"Hvordan gjør du det?"
Thomas svarte:
"Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv, du har to valg i dag.
Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig humør.
Jeg velger å være i godt humør.
Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller ta lærdom
fra det.
Jeg velger å ta lærdom fra det.
Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene
deres, eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet.
Jeg velger de positive sidene i livet.
"Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt," protesterte jeg.
"Det er det," sa Thomas,
"Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten, så er enhver
situasjon et valg.
Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene.
Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør.
Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør.
Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv.
Jeg tenkte over hva Thomas hadde sagt.
Like etterpå forlot jeg firmaet for å begynne for meg selv.
Vi mistet kontakten, men jeg tenkte ofte på ham når jeg tok et valg i
forhold til livet, istedenfor bare å reagere på det.
Mange år senere, hørte jeg at Thomas var innblandet i en alvorlig ulykke,
med et fall på 20 meter fra en radiomast.
Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Thomas utskrevet fra
sykehuset med skinner langs ryggen.
Jeg traff ham omtrent seks uker etter ulykken.
Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han:
"Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?"
Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i
hodet på ham under ulykken.
"Det første jeg tenkte på, var velferden til min ennå ufødte datter,"svarte
Thomas.
"Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to valg.
Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve."
"Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?" spurte jeg.
Thomas fortsatte; "Ambulansepersonellet var fantastisk. De sa hele tiden at
alt kom til å gå bra. Men da de rullet meg inn på akuttmottaket og jeg så
uttrykkene til legene og sykepleierne, ble jeg vettskremt. I øynene deres
sto det skrevet: "Han er dødsens".
Jeg visste at jeg måtte gjøre noe."
"Hva gjorde du da?" spurte jeg.
"Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til
meg",sa Thomas.
"Hun spurte om jeg var allergisk for noe. "Ja," svarte jeg. Legene og
pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt.
Jeg trakk pusten og ropte: "Tyngdekraften".
Gjennom latteren deres sa jeg til dem: "Jeg velger å leve. Operer meg som om
jeg er levende, ikke død Thomas overlevde takket være legenes dyktighet, men
også på grunn av sin fantastiske holdning.
Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt. Holdning er, tross
alt, ALT.
Bekymre deg derfor ikke for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg for
seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Egentlig er dagen i dag den
morgendagen du bekymret deg for i går.
ukjent forfatter
|
